Korleis kunne alle svikta

Korleis kunne alle svikta så kapitalt og korleis kan me unngå at dette skjer igjen? Det er to av mange spørsmål me sit att med etter å ha lese om Monika Polbratek sin kamp. Den kampen ho måtte kjempa mot det norske helsesystemet.

Den ufatteleg tragiske historia om vesle Natalia, som berre vart fem år, rørte folk over heile landet sist sommar. Historia om korleis storesyster Emilia gjorde alt som stod i hennar makt for å gjera den siste sommaren til si dødssjuke veslesyster så god som mogleg.

Men det me ikkje fekk vita då, var kva kamp den vesle polske familien hadde kjempa for å få hjelp før dei fekk beskjeden om at alt håp var ute. At det berre var snakk om tid fordi kreften hadde kome for langt.

Fylkeslegen i Hordaland gir Helse Førde knusande kritikk for å ha brote krav om forsvarleg verksemd. Det er alvorleg. For helseføretaket svikta vesle Natalia. Me konstaterer at fagdirektør Hans Johan Breidablik legg seg flat på vegner av Helse Førde. Og at han lovar at dei freistar å ta lærdom.

Men denne saka handlar om meir enn som så. Det er ikkje berre snakk om systemfeil og mangelfulle rutinar.

Ho handlar til sjuande og sist om korleis vårt moderne, blårusstyrte og straumlinjeforma? helsevesen fungerer. Om haldningar og om korleis pasientar risikerer å bli tekne imot. Og kor gale det kan gå om du kjem skeivt ut.

Ikkje misforstå – me trur at Helse Førde meiner alvor og at dei vil gjera noko for å unngå at dette gjentek seg. Og heldigvis er det mange som gjer ein god jobb.

Men det er ikkje ein systemfeil når ei mor med ein liten, sjuk unge gong på gong blir avvist og avfeia med spydigheiter om at ho er hysterisk. Og korleis kan nokon i helsevesenet lata vera å ta ei mor som køyrer frå Leikanger til Førde midt på natta med sitt sjuke barn, på alvor? Korleis kan nokon i det heile tenkja på å avvisa ei slik mor?

Truleg er realiteten at Monika var for lite hysterisk – både på Sogndal legesenter og i Førde. Hadde ho verkeleg bråka, kunne kanskje ein eller annan i kvitt teke seg bryet med å undersøkja meir enn Natalias underarm mykje tidegare. Korleis kunne dei tru at dette var noko som kunne kurerast med paracet, dersom dei brydde seg berre litt med å høyra etter kva mora sa om korleis Natalia hadde det?

Det er for seint for den vesle, tapre femåringen. Men det må vera von om at Monika Polbratrek si historie kan hindra at noko liknande skjer igjen. Dette burde bli pensum på alle helsearbeidar-utdanningar.

Vist 58 ganger. Følges av 1 person.
Annonse